Beundring

Ok, jeg innrømmer det. Jeg gjorde det igjen. Jeg sto på badet, så meg selv i speilet og beundret meg selv. Igjen. Det hender noen ganger. Du skjønner, i motsetning til mange, både jenter og gutter, så står ikke jeg og kritiserer ting ved utseendet mitt hver gang jeg ser meg selv i speilet. Jeg gjør nemlig ikke sånt. Det hender jeg synes at jeg ikke ser helt ok ut enkelte ganger, men da er det fordi jeg er skitten, har ringer under øynene grunnet lite søvn, eller noe sånt. Jeg liker hva jeg ser når jeg ser meg selv i speilet. Jeg er fornøyd med meg selv.

Det er ikke for å være innbilsk at jeg sier det, for de som kjenner meg vet at jeg ikke er innbilsk. Det er sannheten, enkelt og greit. Hvis du nå leser dette og tror at jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg ser bra ut med sminke, men ser helt forferdelig ut uten, sånn mange jenter tenker om dem selv, så tar du helt feil. For det første; Ja, jeg ser bra ut med sminke, faktisk ser jeg ganske bra ut, men tingen er at jeg bruker ikke sminke. Jeg har blitt sminket av venninner før, derfor vet jeg at jeg ser bra ut med sminke. Jeg bruker ikke sminke fordi jeg vil at folk skal få se den ekte meg, og ikke en forfinet versjon av meg. (Dette er ikke, jeg gjentar, IKKE en kritikk av folk som bruker sminke, fordi jeg skjønner og har full forståelse for hvorfor folk velger å bruke sminke.) Jeg føler ikke at jeg har noe jeg må pynte på i ansiktet mitt, og kviser er ingen krise. De er en naturlig del av det å vokse opp. For det andre; jeg er ikke tynn og ikke tykk, men vekten min har aldri bekymret meg noe særlig. Den bekymret meg ikke engang på barneskolen hvor jeg ble mobbet bl.a. fordi guttene synes jeg var feit, og da var jeg tynnere enn hva jeg er nå, og tynnere enn hva som i det hele tatt er mulig for meg å bli (dersom jeg ikke blir underernært og sykelig tynn) fordi kroppen har utviklet seg siden den gang.

Ok, dette var en litt stor avsporing, men hovedsaken er at jeg er fornøyd med meg selv, både innvendig og utvendig. Og hvorfor skulle jeg ikke være det? Gud har skapt meg i Sitt bilde (”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” – 1. Mos. 1:27), og å være misfornøyd med meg selv vil si at jeg er misfornøyd med Hans skaperverk. Dessuten, Gud beundrer oss, så hvorfor skal ikke vi beundre oss selv? Hva er galt med å like/være fornøyd med seg selv? Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men det er det ingen som er. Jeg hadde vært innbilsk (og løyet) hvis jeg hadde gått rundt og kalt meg selv perfekt. Og jeg lyver ikke, eller prøver så godt jeg kan å ikke lyve. Men som jeg sa, ingen er perfekt.

Vi sees..