Helt utrolig hvor fort tiden går. Jeg føler det nesten som om det var i går jeg var på rehabiliteringsavdelingen og klagde over at jeg måtte jobbe i ferien, og se på meg nå. Har 1 uke igjen og har overlevd uten en skramme. Må innrømme at har vært litt rart å være på jobb etter at jeg ble flyttet over på dementavdelingen. Der er det nemlig en pasient som heter det samme som meg, så jeg har aldri vært helt sikker på om det har blitt snakket til meg eller ikke. Derfor ender det med at jeg som oftest ignorerer det når noen sier navnet mitt. Jeg har av og til tenkt mine tanker når jeg ser pasienten jeg deler navn med. Som oftest tenker jeg at der er framtiden min, noe som er ganske sannsynlig med tanke på at allerede nå er jeg ikke så veldig flink til å huske ting. Tanken på at jeg kanskje blir dement i framtiden er samtidig skremmende. Det er skremmende å vite at jeg kanskje ikke kommer til å huske familie og venner, og at jeg bare sitter og mimrer om gamle dager. Takk og lov at det er lenge til, og at jeg kanskje er så heldig å oppleve at jeg aldri blir dement.
Sjekk ut min nye fotoblogg. Den er ennå i sin spede begynnelse så det finnes ikke så mange bilder der, men de kommer.
.jpg)