Første uken i Leicester

Aaaaaand... Touchdown! Så har jeg endelig fått dratt meg over dammen og til byen Leicester. Okey, jeg vet jeg landet for noen dager siden, men jeg har ikke hatt tid til å skrive noe, så derfor har ikke du fått vite noe om uken min før nå. Men la oss ta en kjapp oppdatering fra begynnelsen.

På tirsdag landet jeg på Heathrow Airport rundt halv 10-10 norsk tid. Mens jeg sto i kø og ventet på å få komme ombord på bussen som skulle ta oss med til skolen, møtte jeg Winston, en kristen inder. Vi begynte å snakke sammen, og har hengt sammen siden. Da vi kom til skolen, etter 2,5 timers busskjøring (egentlig bare 2 timer, vi hadde 30 min pause), fikk vi utdelt rommene våre. Jeg bor på Freemen's Common, ca 250 meter unna skolen.

Senere den kvelden ble det servert mat for alle internasjonale studenter på studenthuset på campus. Der traff jeg og Winston på Michael fra Hong Kong og Jevgenij fra Litauen (se bilde). Vi har siden den gang hengt sammen, alle fire. I løpet av denne uken som har gått, har vi blant annet vært på diverse seminarer til hjelp for internasjonale studenter (noen obligatoriske og noen frivillige), vært på dans, vært på studentpuben og vært i byen. Det er kanskje ikke helt sunt for meg å bare henge med gutter, men sånn har det nå blitt. I uken som kommer begynner skolen "på ordentlig", med Freshers Week. Selve undervisningen begynner ikke før i neste uke.

Skulle gjerne fortalt mer, men slik situasjonen er for øyeblikket så kan jeg ikke det, så smør deg med tålmodighet, for det jeg har å fortelle vil du vite...
Take care..

Liten oppdatering fra flyplassen

Så har eventyret, også kjent som studering i England, begynt. Nå sitter jeg på gardermoen og venter på at flyet skal bli klar til ombordstigning. Så langt i dag har jeg tatt taxi til oslo s, opplevd at Gud gjorde så den vanlige billettautomaten på oslo s avviste kortet mitt og viste meg at den ikke selger billetter til flytoget, og opplevd at Gud gjorde så personalet bak innskjekkingsskranken til british airways ikke helt visste hvordan de skulle gjøre så jeg kunne betale for overvekten på bagasjen og dermed lot meg slippe å betale den.
Hva som skjer senere, er opp til Gud.

11 timer igjen

Hjelp! Bare 11 timer igjen til jeg sitter ombord på flyet som skal frakte meg til min nye tilværelse i England! I den forbindelse tok jeg og min venninne Jeanett turen ned til Oslo sentrum for å spise frokost og handle inn de siste tingene jeg trenger før jeg drar. På Byporten snublet vi over en liten ut-og-reise-butikk som selger ting som kan være greit å ha på tur. Der fant vi noen små overlevelsespakker som vi falt pladask for, så da måtte jeg jo bare skaffe meg en. Utrolig nyttige små ting, det der...

Mer oppdatering kommer senere.

Beundring

Ok, jeg innrømmer det. Jeg gjorde det igjen. Jeg sto på badet, så meg selv i speilet og beundret meg selv. Igjen. Det hender noen ganger. Du skjønner, i motsetning til mange, både jenter og gutter, så står ikke jeg og kritiserer ting ved utseendet mitt hver gang jeg ser meg selv i speilet. Jeg gjør nemlig ikke sånt. Det hender jeg synes at jeg ikke ser helt ok ut enkelte ganger, men da er det fordi jeg er skitten, har ringer under øynene grunnet lite søvn, eller noe sånt. Jeg liker hva jeg ser når jeg ser meg selv i speilet. Jeg er fornøyd med meg selv.

Det er ikke for å være innbilsk at jeg sier det, for de som kjenner meg vet at jeg ikke er innbilsk. Det er sannheten, enkelt og greit. Hvis du nå leser dette og tror at jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg ser bra ut med sminke, men ser helt forferdelig ut uten, sånn mange jenter tenker om dem selv, så tar du helt feil. For det første; Ja, jeg ser bra ut med sminke, faktisk ser jeg ganske bra ut, men tingen er at jeg bruker ikke sminke. Jeg har blitt sminket av venninner før, derfor vet jeg at jeg ser bra ut med sminke. Jeg bruker ikke sminke fordi jeg vil at folk skal få se den ekte meg, og ikke en forfinet versjon av meg. (Dette er ikke, jeg gjentar, IKKE en kritikk av folk som bruker sminke, fordi jeg skjønner og har full forståelse for hvorfor folk velger å bruke sminke.) Jeg føler ikke at jeg har noe jeg må pynte på i ansiktet mitt, og kviser er ingen krise. De er en naturlig del av det å vokse opp. For det andre; jeg er ikke tynn og ikke tykk, men vekten min har aldri bekymret meg noe særlig. Den bekymret meg ikke engang på barneskolen hvor jeg ble mobbet bl.a. fordi guttene synes jeg var feit, og da var jeg tynnere enn hva jeg er nå, og tynnere enn hva som i det hele tatt er mulig for meg å bli (dersom jeg ikke blir underernært og sykelig tynn) fordi kroppen har utviklet seg siden den gang.

Ok, dette var en litt stor avsporing, men hovedsaken er at jeg er fornøyd med meg selv, både innvendig og utvendig. Og hvorfor skulle jeg ikke være det? Gud har skapt meg i Sitt bilde (”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” – 1. Mos. 1:27), og å være misfornøyd med meg selv vil si at jeg er misfornøyd med Hans skaperverk. Dessuten, Gud beundrer oss, så hvorfor skal ikke vi beundre oss selv? Hva er galt med å like/være fornøyd med seg selv? Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men det er det ingen som er. Jeg hadde vært innbilsk (og løyet) hvis jeg hadde gått rundt og kalt meg selv perfekt. Og jeg lyver ikke, eller prøver så godt jeg kan å ikke lyve. Men som jeg sa, ingen er perfekt.

Vi sees..

Liten hilsen..

Long time, no see. Da var det jammen på tide med en ny post, gitt.

Siden sist har det skjedd masse. Jeg skal ikke gå inn på alt, så ta det helt med ro. Jeg vil bare si at min tre-ukers ferie i nord var akkurat det jeg trengte. Jeg fikk slappet ordentlig av og lagt stresset med universitetet bak meg (med unntak av en dag hvor universitetsstresset kom på en snarvisitt). Å dra på en ferie hvor du ikke planlegger noe, annet enn hvor du skal overnatte, er absolutt å anbefale.

Men nå er det tilbake til hverdagen, noe som for meg innebærer masse pakking og forberedelser. Planleggingen er heldigvis unnagjort. Jeg må innrømme at tiden jeg har igjen før jeg drar, brukes for det meste til å være med familie og venner. Det blir litt lite pakking nå i begynnelsen, men det er vel sånn det skal være, er det ikke?

Jeg kommer tilbake med mer tanker og følelser omkring flyttingen senere, når jeg har vurdert om jeg skal fortsette å skrive på bokmål eller om jeg skal slå over til å skrive dialekt. Du skjønner, jeg har blitt litt inspirert av Eivind, en fyr jeg møtte i ferien min. Han er nordlending, og skriver på skikkelig nordnorsk også. Jeg har lest litt av det han har skrevet, og som nordlending synes jeg det er artig å lese nordnorsk. Du kan ta deg en tur innom bloggen hans og se om du forstår noe.

"Til vi sees igjen, min venn… Igjen”