Semesteroppgave og kjæreste, alt på en gang.

I dag har vært en av de få jobbe-dagene jeg har hatt. Jeg har en semesteroppgave som skal leveres inn i morgen, og i dag, ca en halv dag før fristen går ut kan du finne meg på rommet mitt der jeg sitter og jobber med den. Jeg har dessverre sløst bort hele denne uken på venner (les: kjæreste) i stedet for å jobbe. Og denne uken var leseuke, dvs. en uke absolutt blottet for skoletimer. Allikevel nijobber jeg i helga i stedet for å sløse bort resten av uken på sånt. Det er absolutt ikke bra, og skal skjerpes inn på fra og med tirsdag. Har nemlig to andre semesteroppgaver som må skrives ganske så kjapt. Den ene skal inn om en uke, og den andre skal inn om 2 uker. Det positive er at i dag fant jeg en ny måte å holde meg konsentrert på. Jeg setter på musikk! Ikke en ny oppfinnelse akkurat, men det er noe nytt for meg fordi jeg tidligere har vært ute av stand til å konsentrere meg med musikk på. Denne gangen klarte jeg det ved hjelp av en enkel metode; jeg skriver mens sangene ruller i bakgrunnen, og hver gang det kommer en miste-fokus-på-oppgaven-for-en-kort-stund-sang, tar jeg en pause og bare lytter til sangen. Små pauser som det viste seg å fungere veldig bra for meg. Må innrømme at Facebook hjalp litt også. Til mitt forsvar så satt jeg ikke på Facebook hele tiden. Jeg var bare innom en gang før jeg begynte å jobbe, og en gang midt i arbeidet. Klapp på skulderen til meg.

Så var det vel på tide å avsløre det jeg ikke kunne avsløre i forrige post, men som du sikkert allerede har fått med deg. Jeg har fått meg kjæreste! Han heter Winston, er 23 år, katolikk, kommer fra India, og studerer maskinteknikk. Han er utrolig skjønn, og så totalt hekta på biler at han kan nesten konkurrere med min 3 ½ år gamle nevø. Winston er hekta på dyre biler, vel å merke. Sånne fancy, skikkelig stilige og sinnsykt dyre biler som Ferrari, Lamborghini, Maserati osv. I tillegg er han hekta på TopGear. Du vet, det engelske bilprogrammet som er så utrolig populært nå. At han er så hekta på det, har gjort at jeg også er hekta på det. Hekta på det og biler.


Vel, det var alt for denne gang. Jeg vet jeg ikke er flink til å oppdatere bloggen, men hvis du titter innom av og til, så får du nok se en oppdatering.

Første uken i Leicester

Aaaaaand... Touchdown! Så har jeg endelig fått dratt meg over dammen og til byen Leicester. Okey, jeg vet jeg landet for noen dager siden, men jeg har ikke hatt tid til å skrive noe, så derfor har ikke du fått vite noe om uken min før nå. Men la oss ta en kjapp oppdatering fra begynnelsen.

På tirsdag landet jeg på Heathrow Airport rundt halv 10-10 norsk tid. Mens jeg sto i kø og ventet på å få komme ombord på bussen som skulle ta oss med til skolen, møtte jeg Winston, en kristen inder. Vi begynte å snakke sammen, og har hengt sammen siden. Da vi kom til skolen, etter 2,5 timers busskjøring (egentlig bare 2 timer, vi hadde 30 min pause), fikk vi utdelt rommene våre. Jeg bor på Freemen's Common, ca 250 meter unna skolen.

Senere den kvelden ble det servert mat for alle internasjonale studenter på studenthuset på campus. Der traff jeg og Winston på Michael fra Hong Kong og Jevgenij fra Litauen (se bilde). Vi har siden den gang hengt sammen, alle fire. I løpet av denne uken som har gått, har vi blant annet vært på diverse seminarer til hjelp for internasjonale studenter (noen obligatoriske og noen frivillige), vært på dans, vært på studentpuben og vært i byen. Det er kanskje ikke helt sunt for meg å bare henge med gutter, men sånn har det nå blitt. I uken som kommer begynner skolen "på ordentlig", med Freshers Week. Selve undervisningen begynner ikke før i neste uke.

Skulle gjerne fortalt mer, men slik situasjonen er for øyeblikket så kan jeg ikke det, så smør deg med tålmodighet, for det jeg har å fortelle vil du vite...
Take care..

Liten oppdatering fra flyplassen

Så har eventyret, også kjent som studering i England, begynt. Nå sitter jeg på gardermoen og venter på at flyet skal bli klar til ombordstigning. Så langt i dag har jeg tatt taxi til oslo s, opplevd at Gud gjorde så den vanlige billettautomaten på oslo s avviste kortet mitt og viste meg at den ikke selger billetter til flytoget, og opplevd at Gud gjorde så personalet bak innskjekkingsskranken til british airways ikke helt visste hvordan de skulle gjøre så jeg kunne betale for overvekten på bagasjen og dermed lot meg slippe å betale den.
Hva som skjer senere, er opp til Gud.

11 timer igjen

Hjelp! Bare 11 timer igjen til jeg sitter ombord på flyet som skal frakte meg til min nye tilværelse i England! I den forbindelse tok jeg og min venninne Jeanett turen ned til Oslo sentrum for å spise frokost og handle inn de siste tingene jeg trenger før jeg drar. På Byporten snublet vi over en liten ut-og-reise-butikk som selger ting som kan være greit å ha på tur. Der fant vi noen små overlevelsespakker som vi falt pladask for, så da måtte jeg jo bare skaffe meg en. Utrolig nyttige små ting, det der...

Mer oppdatering kommer senere.

Beundring

Ok, jeg innrømmer det. Jeg gjorde det igjen. Jeg sto på badet, så meg selv i speilet og beundret meg selv. Igjen. Det hender noen ganger. Du skjønner, i motsetning til mange, både jenter og gutter, så står ikke jeg og kritiserer ting ved utseendet mitt hver gang jeg ser meg selv i speilet. Jeg gjør nemlig ikke sånt. Det hender jeg synes at jeg ikke ser helt ok ut enkelte ganger, men da er det fordi jeg er skitten, har ringer under øynene grunnet lite søvn, eller noe sånt. Jeg liker hva jeg ser når jeg ser meg selv i speilet. Jeg er fornøyd med meg selv.

Det er ikke for å være innbilsk at jeg sier det, for de som kjenner meg vet at jeg ikke er innbilsk. Det er sannheten, enkelt og greit. Hvis du nå leser dette og tror at jeg er fornøyd med meg selv fordi jeg ser bra ut med sminke, men ser helt forferdelig ut uten, sånn mange jenter tenker om dem selv, så tar du helt feil. For det første; Ja, jeg ser bra ut med sminke, faktisk ser jeg ganske bra ut, men tingen er at jeg bruker ikke sminke. Jeg har blitt sminket av venninner før, derfor vet jeg at jeg ser bra ut med sminke. Jeg bruker ikke sminke fordi jeg vil at folk skal få se den ekte meg, og ikke en forfinet versjon av meg. (Dette er ikke, jeg gjentar, IKKE en kritikk av folk som bruker sminke, fordi jeg skjønner og har full forståelse for hvorfor folk velger å bruke sminke.) Jeg føler ikke at jeg har noe jeg må pynte på i ansiktet mitt, og kviser er ingen krise. De er en naturlig del av det å vokse opp. For det andre; jeg er ikke tynn og ikke tykk, men vekten min har aldri bekymret meg noe særlig. Den bekymret meg ikke engang på barneskolen hvor jeg ble mobbet bl.a. fordi guttene synes jeg var feit, og da var jeg tynnere enn hva jeg er nå, og tynnere enn hva som i det hele tatt er mulig for meg å bli (dersom jeg ikke blir underernært og sykelig tynn) fordi kroppen har utviklet seg siden den gang.

Ok, dette var en litt stor avsporing, men hovedsaken er at jeg er fornøyd med meg selv, både innvendig og utvendig. Og hvorfor skulle jeg ikke være det? Gud har skapt meg i Sitt bilde (”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” – 1. Mos. 1:27), og å være misfornøyd med meg selv vil si at jeg er misfornøyd med Hans skaperverk. Dessuten, Gud beundrer oss, så hvorfor skal ikke vi beundre oss selv? Hva er galt med å like/være fornøyd med seg selv? Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men det er det ingen som er. Jeg hadde vært innbilsk (og løyet) hvis jeg hadde gått rundt og kalt meg selv perfekt. Og jeg lyver ikke, eller prøver så godt jeg kan å ikke lyve. Men som jeg sa, ingen er perfekt.

Vi sees..

Liten hilsen..

Long time, no see. Da var det jammen på tide med en ny post, gitt.

Siden sist har det skjedd masse. Jeg skal ikke gå inn på alt, så ta det helt med ro. Jeg vil bare si at min tre-ukers ferie i nord var akkurat det jeg trengte. Jeg fikk slappet ordentlig av og lagt stresset med universitetet bak meg (med unntak av en dag hvor universitetsstresset kom på en snarvisitt). Å dra på en ferie hvor du ikke planlegger noe, annet enn hvor du skal overnatte, er absolutt å anbefale.

Men nå er det tilbake til hverdagen, noe som for meg innebærer masse pakking og forberedelser. Planleggingen er heldigvis unnagjort. Jeg må innrømme at tiden jeg har igjen før jeg drar, brukes for det meste til å være med familie og venner. Det blir litt lite pakking nå i begynnelsen, men det er vel sånn det skal være, er det ikke?

Jeg kommer tilbake med mer tanker og følelser omkring flyttingen senere, når jeg har vurdert om jeg skal fortsette å skrive på bokmål eller om jeg skal slå over til å skrive dialekt. Du skjønner, jeg har blitt litt inspirert av Eivind, en fyr jeg møtte i ferien min. Han er nordlending, og skriver på skikkelig nordnorsk også. Jeg har lest litt av det han har skrevet, og som nordlending synes jeg det er artig å lese nordnorsk. Du kan ta deg en tur innom bloggen hans og se om du forstår noe.

"Til vi sees igjen, min venn… Igjen”

Tanker

Helt utrolig hvor fort tiden går. Jeg føler det nesten som om det var i går jeg var på rehabiliteringsavdelingen og klagde over at jeg måtte jobbe i ferien, og se på meg nå. Har 1 uke igjen og har overlevd uten en skramme. Må innrømme at har vært litt rart å være på jobb etter at jeg ble flyttet over på dementavdelingen. Der er det nemlig en pasient som heter det samme som meg, så jeg har aldri vært helt sikker på om det har blitt snakket til meg eller ikke. Derfor ender det med at jeg som oftest ignorerer det når noen sier navnet mitt. Jeg har av og til tenkt mine tanker når jeg ser pasienten jeg deler navn med. Som oftest tenker jeg at der er framtiden min, noe som er ganske sannsynlig med tanke på at allerede nå er jeg ikke så veldig flink til å huske ting. Tanken på at jeg kanskje blir dement i framtiden er samtidig skremmende. Det er skremmende å vite at jeg kanskje ikke kommer til å huske familie og venner, og at jeg bare sitter og mimrer om gamle dager. Takk og lov at det er lenge til, og at jeg kanskje er så heldig å oppleve at jeg aldri blir dement.

Sjekk ut min nye fotoblogg. Den er ennå i sin spede begynnelse så det finnes ikke så mange bilder der, men de kommer.

Ny assistent

På mandag kom det en ny fyr på jobben som jeg og hun andre assistenten på avdelinga skulle lære opp. Vi skred til verks med positiv endelig-sjef-innstilling og åpent sinn. Stor var imidlertid overraskelsen vår da det viser seg at han er bortskjemt og kan nesten ikke den enkleste ting på kjøkkenet. Vi måtte lære han ting som blant annet å koke egg og blande te. Han klarte å ta seg sammen en del utover uka, og da fredag kom var han mye bedre på kjøkkenet. Når det gjelder vaskingen, så ble han fort en racer på det og overgikk både meg og hun andre assistenten.
Siden jeg skifter avdeling i morgen, håper jeg at han klarer seg helt fint alene på kjøkkenet så hun andre ikke må gjøre alt.

Jobbing i fellesferien er slitsomt

I sommer har jeg sommerjobb som vaskehjelp på Hospitalet Betanien. Jobbmessig har det gått bra, men psykisk sett har jeg ikke hatt det så bra. Disse tre små tekstene skrev jeg i pausene på jobb. De gjenspeiler min kamp. Det kan virke veldig barnslig, men jeg slet skikkelig psykisk bare fordi jeg ikke ville jobbe i fellesferien. For meg er halve juni og hele juli måneder hvor man har ferie, hvor man kan sove så lenge man vil og være oppe så lenge man vil, ikke hvor man må stå tidlig opp bare for å jobbe. Å omstille seg til jobbing i ferien gjorde dermed at jeg nesten ble deprimert. Heldigvis klarte Gud å endre tankegangen min.

Tekst 1: Jeg hater å jobbe i sommerferien. Hater, på grensen til depresjon. Dessuten har jeg viljestyrke\utholdenhet som gjør at jeg holder ut av ren kraft. Depresjon pga. berøvelse av ferie og sterk utholdenhetsfølelse er nok ikke en god kombinasjon. Jeg kan tross alt ikke være lei meg og nedfor mens jeg jobber.

Tekst 2: Gud er alltid der for meg, det vet jeg. Men om morgenen i det siste har bare ikke hodet mitt klart å fatte det. Jeg ror også at Gud prøver å fortelle meg at Han fremdeles er her for meg, selv om hodet mitt har vanskeligheter med å fatte det. I det siste har jeg nemlig fått en sang på hjernen, og jeg får den ikke av. Den heter "Footprints in the sand", og refrenget begynner slik: "I promise you, I'm always there, when your heart is filled with sorrow and despair." Her forteller Gud meg at Han er alltid hos meg, selv om morgenen når jeg ikke kan få hodet til å forstå noe som hjertet allerede vet.

Tekst 3: Nå, med bare 6 uker igjen å jobbe, klarer jeg å ikke bli nedfor om morgenen. Nå er jeg rolig og merker at Gud fører meg gjennom, noe jeg ikke har merket før, selv om jeg innerst inne har visst det. Akkurat nå er jeg positiv til tiden videre på jobb.