Jobbing i fellesferien er slitsomt

I sommer har jeg sommerjobb som vaskehjelp på Hospitalet Betanien. Jobbmessig har det gått bra, men psykisk sett har jeg ikke hatt det så bra. Disse tre små tekstene skrev jeg i pausene på jobb. De gjenspeiler min kamp. Det kan virke veldig barnslig, men jeg slet skikkelig psykisk bare fordi jeg ikke ville jobbe i fellesferien. For meg er halve juni og hele juli måneder hvor man har ferie, hvor man kan sove så lenge man vil og være oppe så lenge man vil, ikke hvor man må stå tidlig opp bare for å jobbe. Å omstille seg til jobbing i ferien gjorde dermed at jeg nesten ble deprimert. Heldigvis klarte Gud å endre tankegangen min.

Tekst 1: Jeg hater å jobbe i sommerferien. Hater, på grensen til depresjon. Dessuten har jeg viljestyrke\utholdenhet som gjør at jeg holder ut av ren kraft. Depresjon pga. berøvelse av ferie og sterk utholdenhetsfølelse er nok ikke en god kombinasjon. Jeg kan tross alt ikke være lei meg og nedfor mens jeg jobber.

Tekst 2: Gud er alltid der for meg, det vet jeg. Men om morgenen i det siste har bare ikke hodet mitt klart å fatte det. Jeg ror også at Gud prøver å fortelle meg at Han fremdeles er her for meg, selv om hodet mitt har vanskeligheter med å fatte det. I det siste har jeg nemlig fått en sang på hjernen, og jeg får den ikke av. Den heter "Footprints in the sand", og refrenget begynner slik: "I promise you, I'm always there, when your heart is filled with sorrow and despair." Her forteller Gud meg at Han er alltid hos meg, selv om morgenen når jeg ikke kan få hodet til å forstå noe som hjertet allerede vet.

Tekst 3: Nå, med bare 6 uker igjen å jobbe, klarer jeg å ikke bli nedfor om morgenen. Nå er jeg rolig og merker at Gud fører meg gjennom, noe jeg ikke har merket før, selv om jeg innerst inne har visst det. Akkurat nå er jeg positiv til tiden videre på jobb.